|
Når det gjelder kvaliteten på Steinmeyer, så er det klart at ut i fra et 30-talls synspunkt, så var de av de beste. Blant annet Max Reger var forbløffet og fascinert av deres orgler. I ettertid kan man nok si at det ikke var alt ved deres bygging som var like tilfredsstillende. På den tiden benyttet Steinmeyer seg mest av pneumatikk. Akkurat Nidaros tror jeg er elektropneumatisk. Noen får rette meg om jeg tar feil.
Anyways, begge disse to teknologiene presenterer en del problemer. Pneumatikk har jo et problem med avstander, og forsinkelser knyttet til dette. Man er avhengig av å få rørene så tette som mulig og risikoen for lekasje bør være nærmere null. På 1930-tallet var ikke dette noe problem, da man benyttet seg mest av metallrør av diverse metaller. Primært kobber, om jeg ikke husker feil.
Elektropneumatikk har det problem at det tross alt er elektronikk man snakker om, og uansett hvor mye man snur og vender på det, så vil elektriske komponenter slites ut med tiden. Alle her har vel erfart elektropneumatiske orgler med dårlig overføringer som følge av dårlig kontakt et eller annet sted, eller rett og slett slitte ledninger.
Klanglig sett så har jeg inntrykk av at Steinmeyer var gode intonatører. Det at orgelet i Passau var et orgel som fascinerte Max Reger, sier litt. Når det gjelder klangen i Nidaros, så har jeg veldig lite jeg kan si. Jeg har ikke hørt det, dessverre, men jeg tviler ikke på at klangen gir et mektig inntrykk. De orgelene av Steinmeyer jeg har hørt er orglene i Haugesund og Gjøvik. Jeg har spilt på begge, sistnevnte jevnlig, når jeg studerte på Gjøvik. Begge disse to er som kjent fjernet fra sine respektive kirker. Haugesund-orgelet husker jeg for dårlig til å si noe, men Gjøvik orgelet gav meg ikke noe positivt inntrykk. Det var rett og slett fælt å høre på. Nå tror jeg ikke dette skyldes Steinmeyer, men snarere Snertingdal som monterte orgelet og som har hatt det daglige ansvar for vedlikehold. Det er derfor vanskelig for meg å si noe om klangen i et Steinmeyer-orgel, både generelt sett og i forhold til Nidaros.
Når det gjelder spørsmålet om det fantes bedre orgelbyggere, så vil jeg nok si at det gjorde det. Kanskje ikke i forhold til datidens tenkning, men i forhold til et historisk perspektiv, så eksisterte det flere.
Både Rieger, Marcussen og Flentrop var aktive på 20 og 30-tallet, og leverte også den gang gode orgler. Klais var også i full sving. I Frankrike holdt Charles Mutin liv i Cavaillé-Coll etter C-Cs død i 1899. I England var Harrison & Harrison, samt Willis to selskaper som markerte seg.
I ettertid kan man kanskje si at det hadde vært bedre om en av disse hadde bygget, selv om Steinmeyer også markerte seg. Steinmeyer bygde jo flere enormt store instrumenter. Mest kjent er som tidligere nevnt Passau, som har 208 stemmer. Men, større er ikke alltid bedre, og det å bygge svære instrumenter presenterer flere problemer enn løsninger. Blant annet er overføringer et mye større og komplisert arbeid.
Jeg tror avgjørelsen om Steinmeyer kom av flere årsaker: 1) Steinmeyer hadde nettopp fullført orgelet i Passau, som ble rost opp i skyene av blant andre Max Reger 2) Cavaillé-Coll var nok litt for konservative i sin tekning, samtidig som selskapet slet veldig økonomisk. I motsetning til C-C, så var Steinmeyer en bedrift som fungerte veldig godt økonomisk. 3) De engelske orgelbyggerne falt ikke i smak, kanskje mest på grunn av at den kirkemusikalske tradisjon i Norge er veldig påvirket av tysk kirkemusikk-tradisjon. 4) Rieger, Marcussen og Flentrop ble nok på 20-tallet ansett som veldig konservative, da de tviholdt på mekaniske orgler. På 20-/30-tallet ble mekanikk ansett som lite fremtidsrettet, og man mente at elektrisitet og pneumatikk var fremtiden. Disse tre leverte heller ikke anbud til Nidarosdomen, så de var uansett ikke inne til vurdering.
Steinmeyer eksisterer fortsatt den dag i dag, men er nok ikke i like stor aktivitet som de var i sin glansperiode på 20-/30-tallet. Hva som skjedde med Willis, vet jeg ikke, men Harrison & Harrison lever i beste velgående, og er høyt ansett i England. Jeg har selv fått spilt på orgelet deres i Durham, som ble bygget om sist på 1970-tallet. Det er en stund siden (7 år siden til sommeren), men jeg husker fortsatt at alt fungerte veldig utmerket, og at det ikke var noen irritasjonsmomenter ved instrumentet, muligens litt blindet av ærefrykt for et så stort instrument.
Uansett om man velger å restaurere eller bygge et helt nytt orgel, så må det være en kritisk og grundig vurdering som ligger til grunn. Hva vil man oppnå? Ved nybygg; hva gjør man med det gamle orgelet? Kan man, fortsatt ved nybygg, klare å få benyttet mesteparten av pipematerialet som eksisterer, og slik sett bare ha behov for å oppbevare Steinmeyers tekniske løsninger for ettertiden?
Jeg forstår veldig godt argumentene for å restaurere, og jeg er langt på vei enig. Dette instrumentet er unikt i norsk og europeisk orgelhistorie, og det er verdt å ta vare på fordi det er, så vidt meg bekjent, det eneste Steinmeyer-orgelet som eksisterer i Norge i dag. Men orgelets opprinnelige identitet, slik det stod i 1930, er en identitet som man ikke kan få tilbake, uansett hvor mye man bruker på restaurering.
Derfor mener jeg at dersom 1930-identiteten er formålet ved restaurering, så bør man heller vurdere å bygge et helt nytt instrument, men med gammelt pipemateriale + nye piper/stemmer der det er nødvendig/ønskelig. Resten av orgelet kan man oppbevare i Nidarosdomens museum, slik at man vil få bevart så mye av orgelet som mulig.
En helt annen diskusjon er jo hva man gjør med fasade-spørsmålet, i og med at Wagner-fasaden var orgelets opprinnelige fasade.
_________________ Mvh.
Hallgeir Øgaard Kantor, Vardeneset kirke
|